PFU-sak 26-206Sofie Lekve mot Finansavisen
Presseetiske temaer
Publiseringsdatoer
21.06 og 21.06.2026
Registreringsdato
21.06.2026
Behandlingsdato
25.11.2026
Behandlingstid
157 dager
Innklagede publiseringer
Klagen
Klager er Sofie Lekve, som klager med samtykke fra sine foreldre, Audun og Ann-Kristin Lekve. Klager mener Finansavisen har brutt følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):
3.2, om opplysningskontroll og kildebredde
4.1, om saklighet og omtanke
4.4, om dekning for titler og ingresser
4.15, om tilsvarsrett
Klager reagerer på faktafeil og misvisende fremstilling av saken, en sjenerende overskrift som følger av faktafeilene, og manglende mulighet til tilsvar.
Klager viser først til følgende passasje i artikkelen:
«Da forretningsmannen Audun Lekve skulle forklare hvorfor det utenlandske kredittkortet hans gang på gang ble brukt i Norge på dager han nektet å ha vært i landet, pekte han på kona: Hun måtte ha brukt et ‘tvillingkort’ knyttet til samme konto. Forklaringen ble stående sentralt da skattesaken hans gikk for Borgarting Lagmannsrett, men den hold ikke, og Lekves anke ble forkastet.»
Ifølge klager stemmer det ikke at forklaringen ble stående sentralt i lagmannsretten. Klager skriver at spørsmålet var «ikke diskutert i løpet av rettssaken», og at det heller ikke er noe man lett kan misforstå ved å lese dommen. Klager viser til at punktet kommenteres med to setninger i lagmannsrettens dom, «en dom på nærmere 40 sider»:
«Lagmannsrettens slutter seg til tingrettens og skattekontorets vurdering når det gjelder ektefellens og eventuelt barnas bruk av Lekves kredittkort i perioden 2004-2006. Bevisførselen for lagmannsretten gir ikke grunnlag for noen annen konklusjon.»
Klager skriver at dette står der lagmannsretten siterer fra tingrettens dom, og at spørsmålet derfor «har altså ikke vært omdiskutert i rettssaken i lagmannsretten».
Klager fremholder at det som derimot var helt sentralt i lagmannsretten, var om korttransaksjonene viste transaksjonsdato eller bokføringsdato, og hvor svak bevisverdien av flybilletter var.
Klager reagerer også på formuleringen «Men under vitneforklaringen kom det frem at det bare fantes ett eksemplar av kredittkortet, og lagmannsretten konkluderer, som tingretten før seg, med at bevisførselen med stor sannsynlighet viser det er Lekve selv som har benyttet kredittkortet.» Ifølge klager er heller ikke dette korrekt. Også denne delen av dommen er sitert fra tingretten, og det stemmer ikke at opplysningen kom frem under vitneforklaringen i lagmannsretten, mener klager. Der ble punktet ifølge klager ikke engang nevnt.
Klager mener dette «bærer preg av at man har tatt utgangspunkt i en ønsket fremstilling av saken og Lekve sin karakter, og deretter forsøkt å underbygge dette med dommen som foreligger fra lagmannsretten».
Journalisten har ifølge klager «feilaktig trukket frem en helt minimal side av en tidligere rettssak, for å kunne begrunne denne overskriften». Klager skriver at Finansavisen står fritt til å trekke frem det avisen mener er interessant, men at det må underbygges av reelle faktum i saken. Ifølge klager fører de to faktafeilene til en misvisende fremstilling av saken.
Klager mener dette er brudd på VVP 3.2 og 4.1, og dermed også på 4.4.
Videre reagerer klager på formuleringen «I 2002 flyttet familien tilbake til Norge og kjøpte et hus i Bergen, mens Lekve ble boende ute.»
Ifølge klager var det ektefellen alene som kjøpte hus i Bergen, og Lekve har ikke eid bolig i Bergen siden 1990-tallet. Klager skriver at dette kan misforstås som et trivielt poeng, «men for sakens natur er dette helt vesentlig». Klager forklarer at i saker om skatteplikt til Norge er det viktig for vurderingen av livsinteresser om vedkommende eier bolig i landet, og at punktet tidligere har vært vesentlig i forsvarets sak. Klager mener dette potensielt kan være brudd på VVP 3.2.
Klager opplyser at artikkelen ligger bak betalingsmur, og at familien først fikk lese den etter å ha bedt journalisten om å sende den over. Klager viser til skjermbilder av saken slik den vises for lesere uten abonnement, og av nyhetsvarselet. Klager skriver at leseren med overskriften og ingressen «blir leseren introdusert for fullt navn på Lekve, samt en sjenerende overskrift». Ingressen modererer overskriften noe, men ifølge klager er det fortsatt ikke klart for leseren om Lekve har «skyldt på kona» for dette eller for andre forhold.
Klager påpeker videre at skyldspørsmålet i saken gjelder om Lekve har hatt for mange oppholdsdager i Norge. Klager skriver at det å forklare at det er stor tvil om kortbruken som bevis, «kan ikke fremstilles som å ‘skylde på noen’». Ifølge klager innebærer forklaringen om at ektefellen har brukt kortet, «noe ektefellen også har bekreftet under ed», ingen overføring av skyld. Kortbruken i seg selv er ikke problematisk. Spørsmålet er bare hvilke konklusjoner man kan trekke av den om datoene for opphold. Klager skriver at selv om retten ikke har trodd Lekve, «så skal det godt gjøres å tolke i dommen at Lekve har hatt interesse eller intensjon om å overføre skyld på noen som helst måte til sin ektefelle».
Klager skriver at saken har pågått i over ti år og har vært enormt belastende for hele familien, og at artikkelen bygger på en dom «som journalisten selv ikke har klart å lese på riktig måte».
Om tilsvar skriver klager at verken Lekve, ektefellen eller advokaten er kontaktet for å gi tilsvar, verken før eller etter publisering. Ektefellen kontaktet journalisten for å få artikkelen sendt over. Datteren kontaktet journalisten for å høre hvorfor artikkelen ble publisert uten at noen ble kontaktet for tilsvar.
Ifølge klager svarte journalisten at tilsvar ikke var nødvendig, av to grunner: Artikkelen var bare en oppdatering i en sak Finansavisen hadde omtalt tidligere, og avisen hadde snakket med Lekves advokat etter tingrettens dom, da han bare hadde noen få kommentarer. Klager presiserer at advokaten «ga tilsvar etter forrige rettsrunde», og at han ikke har hatt noen avvisende holdning i saken.
Klager mener at folk utenfor bransjen vil forstå beskjeden om at artikkelen ikke utløser tilsvarsrett, som et avslag på tilsvar. Ifølge klager ble journalisten i samtalen også gjort oppmerksom på at dommene fra tingretten og lagmannsretten var blandet sammen, slik at saken bygger på feil faktum og bør korrigeres. Klager finner det oppsiktsvekkende at svaret på et direkte spørsmål om hvorfor familien ikke fikk anledning til tilsvar, bare var at det ikke var nødvendig. Klager mener journalisten kunne ha benyttet anledningen til å be om en kommentar når hen hadde «de aktuelle personene på tråden».
Dagen etter kontaktet ektefellen redaktøren for å høre om det var vanlig praksis i Finansavisen ikke å gi anledning til tilsvar i en slik sak. Etter det klager beskriver som en «særdeles ufin og påfallende uprofesjonell respons», ringte datteren redaktøren. Ifølge klager sa redaktøren i denne samtalen blant annet:
- at det er meningsløst å klage saken inn for PFU, fordi den vil bli forkastet i sin helhet
- at ansvaret for å korrigere faktafeil etter publisering ligger utelukkende på dem som er omtalt i saken, og at korrigeringer per telefon ikke blir tatt til følge, men må sendes på e-post med en punktvis og strukturert forklaring av hva som er feil, med kilder
- at redaktøren hadde vanskelig for å forstå hvorfor Lekve eller familien skulle oppfatte artikkelen som kritisk eller negativt vinklet
- at en sak som gjengir en dom, aldri vil utløse rett til tilsvar eller kommentarer
Klager mener det kan være brudd på VVP 4.15 at familien ikke fikk anledning til tilsvar, og ber PFU vurdere saken.
Når det gjelder vinklingen og fremstillingen, mener klager at Lekve fremstilles som «relativt desperat - som en karakter som ville ofret til og med sine nærmeste for å forsøke å unngå å betale skatt». Ifølge klager fremstilles familien som ofre for et egoistisk familiemedlem og/eller som naive.
«Det å påstå at noen “skylder på kona” slik som finansavisen gjør her, danner et inntrykk av en person som i stor grad mangler integritet. Dette fremstiller vedkommende som en person som skyver fra seg skyld over på en person som vi i normal sosial kontekst forstår som en man ville ønske å beskytte.»
Forsøk på minnelig løsning
Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.
Mediets svar
Finansavisen bestrider at publiseringen er i strid med god presseskikk.
Avisen skriver at artikkelen er et referat av Borgarting lagmannsretts dom av 17. juni 2026. Ifølge avisen gjengir artikkelen dommens resultat og de sentrale spørsmålene i bevisvurderingen, og gir «bred plass til Lekves egne anførsler». Finansavisen mener dommen er gjengitt balansert, og at det er en redaksjonell vurdering hvilke deler av dommen som har størst journalistisk interesse.
Finansavisen opplyser at avisen etter å ha mottatt klagen har gått gjennom artikkelen og dommen på nytt, og funnet grunn til å rette én upresis formulering og presisere én annen. Begge endringene er gjort i artikkelen og synliggjort i en rettelsesmerknad.
Om kildegrunnlaget skriver Finansavisen at artikkelen bygger utelukkende på lagmannsrettens dom. Saken gjaldt gyldigheten av Skatteklagenemndas vedtak om at Lekve var skattemessig bosatt i Norge fra og med inntektsåret 2006, fordi han hadde oppholdt seg i Norge mer enn 270 dager i treårsperioden 2004–2006. Ifølge avisen gjengir artikkelen fire bevisspørsmål som lagmannsretten behandler:
- hvem som brukte Lekves utenlandske kredittkort i Norge, herunder anførselen om et «tvillingkort»
- om korttransaksjonene viste transaksjonsdato eller bokføringsdato
- bevisverdien av flybilletter som SAS hadde merket «anvendt»
- bevisverdien av Lekves Outlook-kalender
Fire av artikkelens mellomtitler er viet Lekves egne anførsler, skriver avisen.
Finansavisen mener videre at klagers fremstilling av at kortbruken ikke var tema i lagmannsretten, ikke er dekkende, og viser til fire forhold.
For det første anførte Lekve selv ektefellens kortbruk, slik det fremgår av gjengivelsen av ankende parts anførsler i dommen: «I tillegg kommer usikkerhet knyttet til hvem som har brukt kredittkortet. Kredittkortet har delvis også vært brukt av ektefelle.»
For det andre prosederte staten på spørsmålet: «Når det gjelder bruk av Lekves kredittkort, er det ikke sannsynliggjort at ektefellen har brukt dette i noe stort omfang. Lekve har selv brukt kredittkortet, som er hans og som han er avhengig av.»
For det tredje behandler lagmannsretten spørsmålet i et eget kapittel i vurderingen, på dommens sider 23 til 27, og ordet «tvillingkort» forekommer ti steder i dommen.
For det fjerde konkluderer lagmannsretten selvstendig på punktet. Avisen viser til at lagmannsretten etter de to setningene klager siterer, fortsetter: «Lagmannsretten utelukker ikke at Lekve ved enkelte anledninger kan ha glemt igjen kredittkortet i boligen i Bergen og at ektefellen/barna ved noen tilfeller kan ha benyttet kredittkortet. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort at dette er gjort i noe særlig omfang.»
Ifølge Finansavisen viser dette at lagmannsretten selv vurderte spørsmålet i lys av bevisførselen, «og ikke bare passivt gjenga tingrettens vurdering».
Avisen påpeker at det er vanlig og ukontroversielt at en ankedomstol bygger på og siterer den på ankede dommen når den er enig i vurderingen. Avisen viser uansett til lagmannsrettens selvstendige vurdering av kortbruken, og siterer dommen: «Etter lagmannsrettens vurdering er det sannsynliggjort at Lekve normalt hadde med begge kortene på reiser, noe som innebærer at kortene som regel bare ble brukt i Norge når Lekve var i Norge. Som tingretten, legger lagmannsretten til grunn at kortbruk i Norge har relativt høy bevisverdi i retning av at Lekve har oppholdt seg i Norge.»
Ifølge avisen er det denne vurderingen artikkelen gjengir når den skriver at kortet «blant annet har fulgt ham på reiser og er blitt benyttet på flyplasser».
Finansavisen legger til at spørsmålet om hvem som hadde brukt kortet, også var sentralt i Lekves egen offentlige fremstilling av saken. Før tingrettsbehandlingen, i juni 2024, uttalte advokaten hans til Finansavisen blant annet: «Et konkret eksempel er korttransaksjoner, hvor man i realiteten ikke vet hvem som har benyttet kortet.» Avisen skriver at spørsmålet altså ble «løftet fram som et kjernepunkt av Lekves egen prosessfullmektig». Etter Finansavisens syn har artikkelen dermed dekning for å omtale forklaringen om kortbruken som en sentral del av bevisbildet også i lagmannsretten. Avisen skriver: «Artikkelen påstår ikke at dette var sakens eneste eller viktigste spørsmål.»
Om formuleringen om vitneforklaringen skriver Finansavisen at opplysningen om at det bare fantes ett eksemplar av kortet, og at dette ble avklart gjennom ektefellens vitneforklaring, står i den delen av lagmannsrettens dom som gjengir tingrettens dom.
Ifølge avisen er opplysningen dermed korrekt, og lagmannsretten sluttet seg uttrykkelig til tingrettens og skattekontorets vurdering av ektefellens og eventuelt barnas kortbruk. Finansavisen erkjenner likevel at artikkelen ikke sa uttrykkelig at vitneforklaringen ble avgitt i tingretten, og at plasseringen «kunne gi inntrykk av at den ble avgitt under ankeforhandlingen». Dette er rettet, med en synlig rettelsesmerknad. Avisen skriver at endringen gjelder hvilken rettsinstans vitneforklaringen ble avgitt for, ikke selve opplysningen om antall kort eller lagmannsrettens vurdering av kortbruken.
Om boligen i Bergen viser Finansavisen til at setningen foran lød: «Lekve meldte utflytting til Storbritannia allerede i 1994, sammen med kone og tre barn.» Avisen viser også til at det står i dommen at Lekves ektefelle og barn flyttet tilbake til Norge i 2002, at det ble kjøpt bolig i Bergen, og at Lekve ikke meldte flytting tilbake til Norge. Ifølge avisen skrev artikkelen ikke at Lekve kjøpte eller eide boligen, og den presiserte at «Lekve ble boende ute».
Finansavisen ser likevel at formuleringen «familien flyttet tilbake» var upresis. Avisen har endret den slik at den ligger tettere opp til dommens ordlyd: «I 2002 flyttet ektefellen og barna tilbake til Norge, og det ble kjøpt en bolig i Bergen, mens Lekve selv ble boende ute.»
Til klagers anførsel om hva som var sentralt i lagmannsretten, skriver Finansavisen at artikkelen behandler både spørsmålet om transaksjonsdato eller bokføringsdato og bevisverdien av flybillettene, under egne mellomtitler. I tillegg er Lekves anførsel om Outlook-kalenderen gjengitt.
Om tittelen skriver Finansavisen at «Skyldte på kona – må betale 9,6 mill. i skatt» må leses sammen med ingressen: «Audun Lekve mente han ikke var skattepliktig til Norge, og forklarte korttransaksjonene i landet med at kona hadde brukt kredittkortet hans via et ‘tvillingkort’. Nå har han tapt i Borgarting lagmannsrett.» Ifølge avisen er ingressen «presis, nøktern og forklarer nøyaktig hva tittelen viser til».
Avisen viser til klagers eget skjermbilde, som dokumenterer at hele ingressen er fritt tilgjengelig også for lesere uten abonnement.
Ifølge Finansavisen ligger dekningen for tittelen i dommens egen fremstilling og artikkelens omtale av denne.
Ifølge avisen innebærer tittelen heller ikke at tvillingkortforklaringen alene var årsaken til skattekravet: «Bindestreken sammenstiller artikkelens journalistiske vinkling med utfallet av saken.» Finansavisen skriver at det går tydelig frem av artikkelen at avgjørelsen bygger på en samlet bevisvurdering, og mener det er dekning i stoffet for «den journalistisk spissede tittelen».
Ifølge avisen betyr uttrykket «å skylde på» i alminnelig norsk språkbruk «å tilskrive noen ansvaret for eller forklare et forhold med en annens handlinger». Tittelen innebærer ikke at ektefellens eventuelle bruk av kortet var kritikkverdig, og den innebærer «heller ingen påstand om moralsk svik eller om at Lekve forsøkte å overføre straffansvar til ektefellen».
Om saklighet og omtanke skriver Finansavisen at artikkelen er en journalistisk omtale av en offentlig dom. Den inneholder «ingen karakteristikker, ingen spekulasjoner» og ingen opplysninger utover det som står i dommen, supplert med offentlig tilgjengelige opplysninger om Lekves utdanning og yrkesbakgrunn.
Ifølge avisen har spørsmålet om hvordan skattemessig utflytting håndheves, «klar allmenn interesse», og temaet har Finansavisen dekket over tid.
Finansavisen skriver at ektefellen og barna ikke er navngitt. Ifølge avisen omtales ektefellen som «kona», «i den utstrekning dommen selv gjør det», fordi hennes eventuelle bruk av kortet inngikk i bevisvurderingen, og barna er ikke omtalt. Avisen mener den har begrenset omtalen av familiemedlemmene til det som var nødvendig for å forklare saken. Som eksempel viser avisen til at artikkelen ikke opplyste hvilket familiemedlem som avga vitneforklaringen der det ble avklart hvor mange kort som fantes.
Finansavisen mener videre at publiseringen ikke utløste krav om samtidig imøtegåelse etter VVP 4.14 (ikke innklaget, sekr.anm.). Avisen skriver at når artikkelen omtaler en dom fra en gjennomført rettssak, er kontradiksjonen «allerede ivaretatt ved å gjengi partens anførsler fra rettssaken».
Ifølge avisen får Lekves syn betydelig plass i artikkelen. Det fremgår blant annet at han bestred antallet oppholdsdager, at han mente korttransaksjonene kunne skyldes ektefellens bruk av et tvillingkort, at han anførte at kortdataene viste bokføringsdato og ikke transaksjonsdato, at han utfordret bevisverdien av SAS’ opplysninger, og at han viste til Outlook-kalenderen sin.
Finansavisen avviser klagers opplysning om at advokaten «ga tilsvar etter forrige rettsrunde». Ifølge avisen uttalte advokaten seg før hovedforhandlingen i tingretten, men svarte ikke på avisens henvendelser da tingrettens dom ble omtalt. Dette ble også opplyst i artikkelen den gangen.
Om tilsvarsretten etter publisering mener Finansavisen at klagen gir et misvisende bilde av kontakten. Dagen etter publisering ba ektefellen om å få tilsendt artikkelen og ringte deretter journalisten. Ifølge avisen handlet samtalen i hovedsak om hvordan Finansavisen hadde fått tilgang til dommen. Senere samme dag ringte datteren og spurte hvorfor familien ikke var kontaktet før publisering. Journalisten svarte at partenes anførsler var gjengitt i dommen, og at omtale av en dom ikke i seg selv utløser krav om samtidig imøtegåelse.
Ifølge avisen spurte journalisten samtidig uttrykkelig om artikkelen inneholdt faktiske feil. Svaret var at det forelå en generell sammenblanding av hva som var behandlet i de to instansene, uten at det etter journalistens erindring ble pekt på konkrete formuleringer.
Avisen skriver: «Ingen av dem ba om å få publisert et tilsvar eller en kommentar.»
Finansavisen oppfattet dette som kritikk av at familien ikke var kontaktet før publisering, ikke som en anmodning om tilsvar i etterkant. Avisen påpeker at den ikke har mottatt noe tilsvar som redaksjonen har nektet å publisere. Da innsigelsene ble konkretisert i PFU-klagen, rettet og presiserte avisen de to formuleringene. På denne bakgrunn kan Finansavisen ikke se at VVP 4.15 er brutt.
Replikk fra klager og mediet
Klager skriver i sin replikk at familien ikke bestrider at Finansavisen står fritt til å trekke frem det som har størst redaksjonell interesse i saken. Det klager bestrider, er påstanden om at ektefellens kortbruk ble stående sentralt da saken gikk for lagmannsretten.
Klager viser til at ordet «tvillingkort» forekommer ti ganger i dommen, men mener at dette ikke er nok til å forsvare påstanden når dommen er på over 15 000 ord. Klager har talt ord for å vise hvor stor andel som er viet ulike temaer i dommen og i Finansavisens artikkel og fremholder at ektefellens kortbrukt får langt større plass i artikkelen enn det som var tilfelle i dommen. Andre temaer som omtales mer i dommen, fikk mindre plass i artikkelen, ifølge klagers telling.
Etter klagers syn er det irrelevant hva Lekves prosessfullmektig sa før tingrettsbehandlingen, siden artikkelen påsto at dette var sentralt i lagmannsretten. Klager mener dette punktet «leses mer som en forklaring på hvorfor en misforståelse oppstod i utgangspunktet, men da uten interesse for en påfølgende korrigering av misforståelsen».
Klager tviler på Finansavisens påstand om at artikkelen ikke fremstiller dette som sakens eneste eller viktigste spørsmål. Klager skriver at når både overskrift, ingress og mesteparten av artikkelen handler om ett punkt, gir det leseren «et sterkt signal om at det faktisk er det viktigste aspektet ved saken».
Om vitneforklaringen påpeker klager at Finansavisen erkjenner at formuleringen kunne være misvisende. Klager etterlyser likevel en refleksjon over hvilke følger dette burde få for artikkelen som helhet. Ifølge klager bidro formuleringen til å underbygge påstanden om at ektefellens kortbruk var viktig. Klager mener det er uklart om det var en uheldig formulering eller en reell misforståelse fra journalistens side. Hvis det var en misforståelse, forklarer det ifølge klager hvordan journalisten kunne oppfatte kortbruken som så sentral.
Klager nevner også flere feil i artikkelen som ikke var tema i klagen. Ifølge klager er bildeteksten «Retten: Flyttet tilbake i 2004» feil, siden vedtaket bygget på at Lekve skulle ha flyttet inn i 2006. Det er heller ikke riktig at «I 2015 reagerte Skatteetaten», for saken startet hos Skatteetaten allerede i 2011, ifølge klager. Klager viser til at dommen omtaler en henlagt politisak der det fremgår at flybillettene ble hentet inn fra SAS i 2014. Klager skriver at disse feilene ikke er vesentlige for familien, men at de viser at arbeidet med artikkelen ikke har vært preget av forsiktighet og presisjon.
Klager avviser at overskriften eller artikkelen for øvrig er retorisk nøktern. Klager peker på formuleringen, og reagerer på en «nedlatende tone» (klagers utheving):
«Forklaringen ble stående sentralt da skattesaken hans gikk for Borgarting lagmannsrett, men den holdt ikke, og Lekves anke ble forkastet.»
Denne tonen kommer også frem i formuleringen om «skyldte på kona», ifølge klager.
Klager avviser at bindestreken i tittelen bare kobler journalistisk vinkling og utfall. Ifølge klager vil mange lese artikkelen «som en korrelasjon mellom handling og utfall – ikke journalistisk vinkling og utfall». Klager fastholder at nyansene i selve artikkelen hjelper lite når den ligger bak betalingsmur.
Klager avviser at barna ikke er omtalt. De er ikke navngitt, men artikkelen viser til «familien» og «barn». Klager skriver at Finansavisens utsagn om at omtalen av familiemedlemmer er begrenset til det som var nødvendig, oppfattes «nærmest som komisk».
Klager mener at Finansavisens eksempel på varsomhet, at avisen ikke opplyste hvilket familiemedlem som avga vitneforklaringen, beviser det motsatte, fordi det var ektefellen selv som vitnet i tingretten, og at det dermed ikke var Lekve som skyldte på kona. Det var ektefellen som selv forklarte at hun og Lekve regelmessig brukte hverandres kort, og denne forklaringen ble senere gjengitt av prosessfullmektigen og Lekve i retten.
Klager avviser Finansavisens fremstilling av at familien ikke har bedt om å få gi tilsvar. Klager har gått gjennom lydopptak av telefonsamtalene mellom Sofie Lekve og redaktøren og mellom Ann-Kristin Lekve og redaktøren, og skriver at familien derfor kan «si med sikkerhet at vi eksplisitt ba om det var anledning for å gi tilsvar eller kommentarer». Ifølge klager fikk de avslag.
Finansavisen fastholder sitt syn.
Om klagers ordtelling skriver avisen: «En nyhetsartikkel er ikke et proporsjonalt sammendrag av en rettsavgjørelse, og antall ord sier lite om hvilken vekt et bevistema hadde i saken.»
Ifølge Finansavisen behandlet lagmannsretten kortbevisene i et eget kapittel, tok uttrykkelig stilling til anførselen om ektefellens og barnas kortbruk og vurderte selv kortbruken som bevis for at Lekve hadde oppholdt seg i Norge. Avisen påpeker at klagers egen opptelling viser at spørsmålet er behandlet i dommen: «Uenigheten gjelder nå omfanget, ikke om temaet var der.»
Finansavisen viser til at opplysningen om vitneforklaringen er rettet og synliggjort for leserne, og fastholder ut over dette at artikkelen har dekning i dommen.
Om tittelen og ingressen avviser Finansavisen at ingressen hevder en årsakssammenheng mellom å «skylde på kona» og å tape saken: «Det er ikke det ingressen sier.» Ifølge avisen beskriver ingressen to forhold: hva Lekve anførte, og hva utfallet ble. Dommen omtaler forklaringen gjennomgående som Lekves anførsel, og artikkelen gjør det tydelig at avgjørelsen bygger på en samlet bevisvurdering.
Finansavisen skriver videre at tittelen ikke kritiserer ektefellen. Hun er ikke navngitt og tillegges ingen klanderverdig handling, og det er ikke noe kritikkverdig i at ektefeller bruker hverandres betalingskort. Ifølge avisen er rettens vurdering av om hun hadde brukt kortet, «en vurdering av Lekves anførsel, og ikke en bedømmelse av henne». Finansavisen skriver at kritikken i omtalen retter seg mot Lekve, og kontradiksjonen om dette fant sted i rettssalen.
Om saklighet og omtanke erkjenner Finansavisen at klager har rett i to formuleringer i tilsvaret. Avisen skrev i tilsvaret at barna ikke er omtalt, men skulle ha skrevet at de ikke er navngitt eller individualisert. Avisen skrev også i tilsvaret at ektefellen omtales som «kona» i den utstrekning dommen gjør det, men dommen bruker «ektefelle».
Avisens poeng var uansett at familiemedlemmene ikke er navngitt, og fastholder at omtalen av dem er begrenset og knyttet til faktiske forhold som er relevante for å forstå saken og dommen.
Om tilsvarsretten avviser Finansavisen «på det sterkeste» at familien uttrykkelig ba om tilsvar og fikk avslag, og skriver at det strider mot all praksis i avisen. Ifølge avisen tar Finansavisen alltid inn tilsvar som holder seg til saken, og så raskt som mulig, men det forutsetter at det er fremsatt et tydelig krav om å få inn et tilsvar. Avisen skriver at det ikke er gjort i denne saken: «Tvert imot har klager gjentatt et titalls ganger at det ikke er aktuelt å skrive en epost.»
Ifølge Finansavisen handler de to lydopptakene som klager har lagt ved sin replikk, i stor grad om hvorfor avisen ikke kontaktet familien før publisering, om avisen ønsket å høre andre sider av saken, og om påståtte faktiske feil. Avisen skriver at klager i den sammenhengen stilte «et negativt ledende spørsmål» om avisen «fortsatt ikke» var interessert i et tilsvar. Avisen tolket det som et spørsmål om den fortsatt mente at det var riktig ikke å kontakte klager før publisering.
Redaktøren fastholdt at artikkelen ikke utløste krav om samtidig imøtegåelse, dels fordi klager ikke var gjenstand for kritikk, dels fordi kontradiksjonen skjedde i rettssaken. Finansavisen mener opptakene viser at samtalene handlet om at avisen forsvarte hvorfor Lekve ikke fikk samtidig imøtegåelse, og at avisen «et titalls ganger» ba om å få skriftlig hva klager mente var feil i artikkelen, uten at klager ville sende en slik e-post.
Finansavisen etterlyser opptak av de to første samtalene, som var med journalisten. Avisen spør hvorfor klager bare har lagt ved samtalene med redaktøren, når de første samtalene skal ha vært utgangspunktet for dem.
Om samtalen med Ann-Kristin Lekve skriver avisen at begynnelsen av samtalen, der hun la frem sitt ærend, mangler i opptaket. Avisen oppfattet at hun ville vite hvorfor hun ikke ble kontaktet før publisering, og svarte at avisen ville ha tatt kontakt dersom saken hadde inneholdt kritikk av henne. Avisen forsøkte å få klarhet i hva hun oppfattet som kritikk, «punkt for punkt», og ba henne skrive det i en e-post.
Om samtalen med Sofie Lekve skriver Finansavisen at den begynte med at hun sa: «Jeg holder på å klage til PFU og lurte på om det var noe mer jeg skulle legge til i klagen, og viste til samtalen med mor.» Ifølge avisen spurte hun om avisen ikke skulle korrigere faktafeil, og ble bedt om å sende en e-post om hva som eventuelt var feil. Hun ville ikke skrive e-post, og mente det var Finansavisens jobb å lese dommen riktig.
Redaktøren hadde ikke snakket med journalisten og visste ikke om misnøyen før mor og datter tok kontakt.
Avisen mener at når Sofie Lekve i opptaket sier at familien «absolutt [har] lyst til å gi tilsvar», knytter hun det til eventuelle nye saker: «hvis dere har lyst til å skrive flere saker».
Finansavisen skriver:
«Ikke på noe vis har familien Lekve uttrykt at de har ønsket å skrive et tilsvar for publisering, og det ble aldri fremsatt noe konkret krav om tilsvar til den innklagede artikkelen med anmodning om publisering.»
Ifølge avisen må man i det minste ha fremsatt et tydelig krav om å sende inn et tilsvar for å kunne klage på å ha blitt nektet å få det publisert. Finansavisen har ikke oppfattet at familien ønsket å publisere et tilsvar, har følgelig aldri nektet å publisere et slikt tilsvar, og fastholder at VVP 4.15 ikke er brutt.
Avslutningsvis fastholder Finansavisen tilsvaret og konklusjonen om at publiseringen ikke er i strid med god presseskikk.
Tilsvarsrunden er avsluttet.