PFU-sak 26-189Carl Otto Løvenskiold mot Dagens Næringsliv
Presseetiske temaer
Publiseringsdatoer
30.01 og 31.01.2026
Registreringsdato
30.01.2026
Behandlingsdato
25.11.2026
Behandlingstid
299 dager
Innklagede publiseringer
Klagen
Klager er Carl Otto Løvenskiold. Han mener DN har brutt god presseskikk på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):
- VVP 4.14, om samtidig imøtegåelse
- VVP 3.2, om kildekritikk og opplysningskontroll
Klager understreker at han ikke bestrider DNs rett til å omtale tvisten bredt og kritisk.
Klagen handler om at DN har publisert sterke anklager som ikke ble kontrollert godt nok og som ikke ble forelagt for samtidig imøtegåelse.
Klager opplyser at de få sitatene fra ham i artikkelen er «referater fra hans egen forklaring eller hans advokats prosedyre i Borgarting lagmannsrett». DN har ikke innhentet noen kommentar fra ham selv.
«Det gjelder også de uttalelsene som umiddelbart kan fremstå som «svar» fra Løvenskiold – alle er innhentet fra rettssalen, ikke fra DN-redaksjonen.»
Klager mener det gjelder påstander om uærlighet, maktmisbruk og kritikkverdig opptreden som utløser retten til samtidig imøtegåelse. Han trekker frem tre beskyldninger:
Beskyldning 1: Johanne Melø er aktiv i støttegruppen «La Line Boleyn Melle få beholde Stubberud gård». I et intervju i stuen på gården uttaler hun til DN at klager bruker «brutale metoder». Hun mener ifølge klager han bevisst ventet med å gjøre forkjøpsretten gjeldende til etter at Melle hadde kjøpt, for å «bruke makten sin», og at han «ikke bidrar til annet enn å utøke sin egen rikdom». Klager mener dette er en konkret faktisk påstand om en bevisst, kynisk og illojal fremgangsmåte, og at sitatet er «utvetydig avgitt til DN utenfor rettsprosessen».
Klager anfører videre at beskyldningen hviler på et uriktig premiss om hvordan en forkjøpsrett virker. Den handler etter klagers syn om den ordinære, lovregulerte virkemåten til en forkjøpsrett. Retten utløses av et salg og innløses til avtalt pris, og en kjent forkjøpsrett vil i sin natur kunne påvirke en budrunde.
Klager viser til at det fremgår av artikkelen selv at forkjøpsretten var kjent for Melle før kjøpet. Hun hadde innhentet to advokatvurderinger av om den var bortfalt, og klager måtte gå til søksmål nettopp fordi hun bestred dens gyldighet. Det er derfor ikke dekning for å fremstille hans utøvelse som et bakholdsangrep, mener klager.
Hadde DN forelagt beskyldningen for ham, kunne premisset vært korrigert. Den manglende imøtegåelsen fikk etter klagers syn «en konkret konsekvens for leserens forståelse av saken».
Beskyldning 2: Den pensjonerte advokaten Ole Berg-Olsen bistår motparten pro bono. Han uttaler til DN at klager har «spredt sin propaganda i årevis», og at hans fremstilling er «sludder og tøv» og «en tilpasning av historien som ikke ligner grisen».
Etter klagers syn er dette «en påstand om at Løvenskiold over lang tid bevisst har villedet både offentligheten og retten», som klager mener han burde fått imøtegå.
Beskyldning 3: Lillann Berger er leder i Sørkedalen bonde- og småbrukarlag. Hun fremholder overfor DN at klager gjentatte ganger har brukt gamle forkjøpsretter til å presse fastboende ut. Beskyldningen er illustrert med en liste over 18 gårder. Klager medgir at deler av dette berører en generell samfunnsdebatt om forkjøpsretter, men mener likevel at påstandene er sterke beskyldninger av faktisk art som han burde fått imøtegå.
Felles for beskyldningene er etter klagers syn fire forhold:
- De er sterke beskyldninger av faktisk art.
- De er fremsatt av kilder som åpent står på motpartens side.
- De er gitt direkte til DN, altså utenfor rettsprosessen.
- Klager får ikke svare på noen av dem i artikkelen.
Klager skriver: «Jo mer ensidig og partspreget en kilde er når den fremsetter sterke faktiske beskyldninger, desto større er behovet for at den angrepne får imøtegå dem samtidig, og for at redaksjonen kontrollerer opplysningene mot en uavhengig kilde.»
Klager opplyser at den eneste kontakten mellom ham og DN i forbindelse med artikkelen fant sted 7. januar 2026. Det var etter første rettsdag i ankeforhandlingen i Borgarting lagmannsrett. Da rettsdagen var hevet, henvendte journalistene seg muntlig til ham og spurte generelt om han ville svare på noen spørsmål. Han svarte at han ikke hadde noen kommentarer. Journalistene overrakte ham da et visittkort og sa at han kunne ringe dem. «Det var hele kontakten», skriver klager.
Klager skriver at han aldri ble forelagt de konkrete beskyldningene, verken muntlig eller skriftlig.
Etter klagers syn er et generelt spørsmål om «kommentar til saken» i en rettssal ikke tilstrekkelig til å oppfylle VVP 4.14:
«Å avstå fra å kommentere selve tvisten er noe ganske annet enn å få forelagt – og avslå å svare på – konkrete personangrep fra navngitte tredjeparter. Man kan ikke imøtegå beskyldninger man ikke er blitt presentert for.»
At journalistene overlot til klager å ta initiativ, endrer etter hans syn ikke dette, fordi plikten ligger på redaksjonen: «Et visittkort flytter denne byrden feilaktig over på den som angripes.»
Klager anfører også at det ikke var praktisk vanskelig for DN å forelegge beskyldningene. Han var gjennom hele rettsprosessen representert ved advokat Hartmann, som var en åpenbar og lett tilgjengelig kanal.
Siste setning i VVP 4.14 sier at nyhetsformidling ikke skal hindres ved at parter ikke vil uttale seg. Dette kommer etter klagers syn ikke til anvendelse, fordi unntaket forutsetter at redaksjonen først har gjort et reelt forsøk på å forelegge de konkrete beskyldningene.
Klager er innforstått med at artikkelen enkelte steder gjengir hans og advokatens syn. Det gjelder for eksempel begrunnelsen for ikke å delta i budrunden, forvaltningen av eiendommene («godt ivaretatt») og innvendingen mot påstanden om et «fordekt fideikomiss». Disse uttalelsene er imidlertid hentet fra partenes forklaringer og prosedyre i lagmannsretten og gjengitt som referat. Der DN gjengir et svar fra klager, er det dessuten et svar på noe som ble anført i retten. For eksempel svarer «godt ivaretatt» på Melles utsagn i retten om «råtne på rot».
Beskyldningene som klager trekker frem ovenfor, ble derimot fremsatt til DN utenfor retten og står uten svar. «Imøtegåelsen mangler nettopp der den trengs mest», skriver klager.
Klager viser til at gjengivelse av en rettsforhandling i utgangspunktet ikke utløser krav om samtidig imøtegåelse, fordi kontradiksjonen skjer i retten. Dette unntaket gjelder imidlertid bare selve rettsprosessen, mener han. Når tredjeparter fremsetter sterke beskyldninger utenfor rettsprosessen, må samtidig imøtegåelse innhentes på vanlig måte. At klager fikk uttale seg om andre temaer i retten, gir ham ikke adgang til å imøtegå «propaganda»- og «brutale metoder»-beskyldningene.
Klager argumenterer for at et rettsreferat-unntak uansett ikke kan strekkes så langt at det fritar DN for imøtegåelsesplikt der artikkelen vesentlig overskrider grensen for nøytralt referat. Han beskriver artikkelen som en bredt anlagt dokumentar, «redaksjonelt iscenesatt med ladede mellomtitler» – «Propaganda», «Brutale metoder» og «Sviket».
Når DN rammer inn rettssitater med tredjepartsbeskyldninger og bygger en samlet personrettet fortelling, bortfaller forutsetningen for unntaket, mener klager: «Den kontradiksjonen som skjer i rettssalen, når ikke offentligheten i den form og det fokus DN har valgt.»
Klager fremhever at VVP 4.14 er nært beslektet med kravet i VVP 3.2: «Har man ikke kontaktet den beskyldningen er rettet mot, mister man samtidig en viktig kilde til kontroll av opplysningene.»
Han trekker frem beskyldning 2 som et tydelig eksempel. Berg-Olsens påstander er etter hans syn en kategorisk beskyldning om bevisst uærlighet. Beskyldningen er i hovedsak forankret i én kilde som selv bistår motparten, og DN kontrollerte den ikke mot den åpenbare motkilden, altså klager selv.
Påstanden er dessuten vanskelig å forene med det Oslo tingrett la til grunn om familiens eierskap siden 1649. Ifølge klager understreker dette behovet for kildekontroll og samtidig imøtegåelse. Klager viser også til at han har fått medhold i tingretten og lagmannsretten, og at anken er avvist av Høyesterett.
Forsøk på minnelig løsning
Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.
Mediets svar
Dagens Næringsliv (DN) skriver at artikkelen forteller om en langvarig rettskonflikt mellom klager og Line Boleyn Melle om eierskapet til gården Stubberud i Sørkedalen. Hovedspørsmålet har vært om klager hadde gyldig forkjøpsrett til gården som Melle kjøpte i 2024. Dokumentaren forteller også deler av den større historien om Løvenskiold-slekten og dens forhold til det såkalte «Nordmarksgodset» og «Sørkedalsgodset». Den beskriver hvordan klagers omfattende eierskap i Nordmarka og gjentatte bruk av forkjøpsrett for å utvide eiendommen skaper reaksjoner. DN viser til at dette, som også klager er inne på, er temaer av stor allmenn interesse.
Avisen opplyser at Melle tapte i tingretten i februar 2025 og anket. Ankeforhandlingen i lagmannsretten ble holdt i januar 2026, med DNs journalister til stede. Artikkelen ble publisert etter ankeforhandlingen, men før lagmannsrettens dom.
DN er ikke enig i klagers beskrivelse av at journalistene nærmest en passant bare spurte om han kunne «svare på noen spørsmål». Ifølge avisen ba de om å få gjøre «et intervju» om sakskomplekset. Da han avslo, ga de ham kontaktopplysninger med tilbud om å ta kontakt dersom han ombestemte seg.
DN opplyser at avisen omtalte lagmannsrettens dom i en egen artikkel samme dag som det i februar ble klart at Melle tapte. Klagers advokat ble da kontaktet for kommentarer, som ble gjengitt. Det samme gjaldt da Melle senere forgjeves forsøkte å anke til Høyesterett, omtalt i DN 6. mars 2026. Selv om klager ikke har ønsket å la seg intervjue, har DN ifølge avisen hatt dialog med hans advokat hele veien. Inntil PFU-klagen kom i sommer, mottok avisen i den kommunikasjonen aldri kommentarer eller innsigelser fra klager til den innklagede artikkelen.
Etter å ha mottatt klagen tok DN kontakt med klager med forslag til en minnelig ordning. Avisen skriver at den i ettertid så at den, etter egne presseetiske rutiner og VVP, burde ha gitt klager anledning til å kommentere flere uttalelser før publisering. DN tilbød en mulig beklagelse, et leserinnlegg eller et intervju knyttet til Høyesteretts endelige avklaring. Klager avslo og viste til at han ønsket behandling i PFU.
DN er enig i at artikkelens format og innhold ikke utgjør et rent rettsreferat. Temaene i artikkelen ble også berørt eller behandlet i rettssaken, men kildene som gjengis i klagen, var ikke parter eller vitner i rettsprosessen. Avisen skriver: «DN burde følgelig innhentet ekstra kommentarer.»
Etter DNs syn burde avisen gitt klager samtidig imøtegåelse på uttalelsene fra Ole Berg-Olsen. Avisen viser riktignok til at artikkelen opplyser at tingretten la til grunn at eiendomsmassene i Nordmarka og Sørkedalen «har vært i Løvenskiold-slektens eie siden 1649». Artikkelen gjengir også klagers og advokatens egne innlegg i lagmannsretten, der eierskapshistorien ble forklart.
DN ser likevel at Berg-Olsens uttalelser kan oppfattes som beskyldninger om at klager over tid bevisst har fabrikkert eller justert deler av historien for å overbevise omverdenen om en lang, sammenhengende eierskapshistorie. I så fall er det beskyldninger om faktiske forhold. I sin form og kontekst gjorde de at klager burde fått svare direkte på dem før publisering, skriver DN. Avisen beklager derfor «denne svikten i gjennomføringen av imøtegåelses-retten».
Når det gjelder beskyldning 1 og 3, mener DN at en del av uttalelsene er «karakteristikker mer enn påstander av faktisk art». Avisen viser til at klager og advokaten har svart opp noen av påstandene gjennom forklaringene i retten. Berger tar etter DNs syn først og fremst opp en rettstilstand hun mener bør endres.
DN ser likevel at de tre kildene som diskuterer klagers omfattende eierskap, håndteringen av øvrige drivere i Nordmarka og behovet for ny lovgivning, burde vært forelagt ham. Avisen begrunner dette ikke minst med at han dermed ville fått innsikt i at artikkelen også drøftet konsekvensene av hans og familiens drift og eierskap.
Avisen påpeker samtidig at klager så langt ikke har påpekt faktiske feil i artikkelen overfor DN. Han har heller ikke bedt om leserinnlegg for å korrigere fakta som andre har fremlagt.
DN konkluderer med at klager «i tråd med kravene til VVP 4.14 burde ha fått anledning til å imøtegå uttalelsene fra Ole Berg-Olsen og andre kilder før publisering av den innklagde artikkelen».
Replikk fra klager og mediet
Klager tar i sin replikk DNs erkjennelse til etterretning og betviler ikke at den er reelt ment. Han mener likevel at den er snevrere enn klagen.
Etter klagers syn er DNs erkjennelse uforbeholden for uttalelsene fra Berg-Olsen, mens avisen trekker den tilbake for Melø og Berger. Klager er uenig med DN:
For det første har uttalelsene etter klagers syn et faktisk innhold. Han viser til at Melø uttaler til DN:
«– Det er brutale metoder han bruker. Hvorfor kunne ikke Løvenskiold kjøpt denne gården da den var til salgs? Hvorfor ventet han til Line hadde kjøpt og så bruke makten sin? Det forstår jeg ikke, sier Melø.»
Deler av uttalelsen er formet som spørsmål. Innholdet er likevel ifølge klager en påstand om hva han faktisk gjorde og hvorfor: at han lot være å by da gården var til salgs, og ventet til etter Melles kjøp for å utnytte sin posisjon. «Slik vil den bli lest, og påstanden er etterprøvbar», skriver klager.
Om Berger viser han til at hun uttaler til DN:
«– Det er et gjentagende problem. Løvenskiold overtar gårder på forkjøpsrett, og da får vi ikke fastboende her. Jeg synes det er veldig rart at han får medhold i retten med disse gamle kontraktene. […]»
Klager påpeker at uttalelsen er underbygget med at Berger «viser en liste over 18 gårder der Løvenskiold fortsatt har forkjøpsrett». DN bygger dessuten videre på den i egen tekst om en sak fra 2003: «Mange oppfattet at en mektig godseier med rettens velsignelse presset en lokal familie ut av sitt hjem.» At forkjøpsrettens rettstilstand også er et legitimt samfunnstema, endrer etter klagers syn ikke at omtalen er knyttet til en navngitt person og underbygget med konkrete eksempler.
For det andre mener klager at DN har gitt de to uttalelsene redaksjonell tyngde. «Propaganda» og «Brutale metoder» er DNs egne mellomtitler i begge utgaver. Meløs uttalelse er i tillegg løftet frem som uttrekk over hele spaltebredden, i stor skrift ved siden av et portrettfoto av henne. Når redaksjonen bruker en kildes karakteristikk som mellomtittel og løfter uttalelsen ut som uttrekk, er den etter klagers syn «ikke lenger bare formidlet, men gitt artikkelens egen stemme og tyngde». Dette lar seg etter hans syn vanskelig forene med at det skulle dreie seg om karakteristikker.
Klager skriver: «Jo mer redaksjonen gjør en beskyldning til sin egen, desto sterkere står plikten til å forelegge den for den som rammes.»
For det tredje mener klager at DNs anførsel om at han og advokaten har svart opp noen av påstandene i retten, forutsetter den rettsreferat-betraktningen DN selv har frafalt. Melø og Berger uttalte seg til DN utenfor rettsprosessen. Klagers forklaring i lagmannsretten svarte på det som ble anført i retten, ikke på det de sa til DNs journalister.
For det fjerde mener klager at «innsikt» ikke er det samme som imøtegåelse. DNs begrunnelse for at kildene burde vært forelagt ham, er å gi ham innsikt i artikkelens innretning. Det er etter klagers syn god redaksjonell skikk, men ikke imøtegåelsesretten.
Klager fastholder sin beskrivelse av kontakten i lagmannsretten. Han mener likevel at uenigheten ikke har betydning for utfallet, fordi en generell forespørsel om intervju ikke er det samme som å forelegge konkrete uttalelser fra navngitte tredjeparter.
Om VVP 3.2 anfører klager at DNs henvisning til at artikkelen gjengir tingrettens premiss, ikke svarer på klagepunktet. At rettens premiss gjengis andre steder, erstatter ikke kontroll av Berg-Olsens beskyldninger mot den åpenbare motkilden. Klager påpeker at DN dessuten, umiddelbart etter Berg-Olsens uttalelser, skriver i egen tekst:
«Ifølge gamle eiendomsprotokoller, høyesterettsdommer og historiebøker DN har kartlagt, var det danskekongen som i 1649 kontrollerte Nordmarka og Sørkedalen. […] Den første Løvenskiold […] hadde ifølge historiske kilder ingen befatning med eierskapet til Nordmarka.»
Klager understreker at han ikke ber utvalget ta stilling til det historiske spørsmålet, som ligger utenfor PFUs oppgave. Poenget er etter hans syn at når redaksjonen understøtter en beskyldning om bevisst uærlighet med egen research, «blir den langt på vei artikkelens egen». Da skjerpes både kravet til kontroll etter VVP 3.2 og plikten til foreleggelse etter VVP 4.14, mener klager, og han ber utvalget ta stilling også til dette punktet.
Klager er kjent med at minnelig ordning er en normal del av PFUs saksbehandling, og bestrider ikke at DNs henvendelse 5. august 2026 var reelt ment. Avslaget skyldtes etter hans syn ikke DNs vilje, men rekkevidden av det avisen erkjente.
Dagens Næringsliv skriver i sin sluttreplikk:
«Dagens Næringsliv erkjente allerede i første svar at Carl Otto Løvenskiold i tråd med kravene i VVP 4.14 burde ha fått anledning til imøtegå uttalelsene til Ole Berg-Olsen og andre kilder før publiseringen av den innklagede artikkelen.
DN har ikke ytterligere kommentarer.»
Tilsvarsrunden er avsluttet.