PFU-sak 26-158Bård Rieber-Mohn mot Finansavisen
Presseetiske temaer
Publiseringsdatoer
06.01 og 09.01.2026
Registreringsdato
05.06.2026
Behandlingsdato
25.11.2026
Behandlingstid
173 dager
Innklagede publiseringer
Klagen
Klager er den omtalte Bård Rieber-Mohn, som anfører brudd på disse punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP):
3.2 - om opplysningskontroll og kildebredde
3.3 - om premissene i kontakten med kilder
4.1 - om saklighet og omtanke
4.14 - om samtidig imøtegåelse
Klager skriver:
«Steinar Grini sendte meg en melding om en sak og ville ha en kommentar.
Jeg ringte han opp og sa at han ikke kunne sitere meg fordi han kun ville vri på det slik at jeg ble fremsatt i et dårlig lys, men at jeg kunne gi han bakgrunn slik at han kunne forstå at saken ikke var slik han forsøkte å vinkle den. Det var ok. Da trodde jeg at det ikke var et intervju og jeg var uforsiktig med det jeg sa.
På ett eller annet tidspunkt i samtalen, så bestemte Steinar Grini seg for at det var et intervju uten å meddele meg det. På slutten av samtalen så sier han at han skal sitere meg. Jeg sier at han ikke kan sitere meg, det var vi enige om, han sier på tekstmelding: da bare publiserer jeg det. Da har jeg ikke noe annet valg enn å justere på teksten. Jeg skriver om teksten noe, men det tar han ikke med.
Jeg ble sitert når det ikke var et intervju, og jeg fikk ikke reell mulighet til å gå imot siden jeg reelt fikk ingen tid på meg.»
Videre anfører klager at han særlig reagerer på overskriften «Jeg må være en dårlig kriminell». Klager forklarer at han sa det i samtalen med Finansavisen for å understreke at han ikke hadde gjort noe ulovlig, bare tapt penger. Klager mener de var enige om at han ikke kunne siteres, og at det var «helt unødvendig» av redaksjonen å gjøre sitatet det en overskrift.
Videre fremholder klager at redaksjonen kjente de reelle tallene i boligsaken. De tre boligene var uferdige, med 1,5–2 millioner igjen på hver, rundt 4 millioner i fellesgjeld per bolig og 5 millioner i bankgjeld. Det ga ifølge klager «17 millioner for noe som var uferdig», og forventet salgspris var rundt 24 millioner.
Likevel skrev Finansavisen at eiendom til 27 millioner ble overført for 0 kroner, selv om det fulgte gjeld og restarbeid på 21,5 millioner med, og det ble gjort et sluttoppgjør med MA Bolig, fremholdt klager.
Klager reagerer sterkt på hvordan konflikten med sameiet ble framstilt. Han forteller at han ble presset til å signere et gjeldsbrev på feil grunnlag, og beskriver at han «ble ropt til og faktisk dyttet ned i stolen da jeg forsøkte å dra derifra».
Uttrykket «jævlig sliten» var en kommentar til meg selv i et dokument, som Finansavisen plukket opp og brukte bare for å sette ham i et dårlig lys, hevder klager.
Avslutningsvis skriver klager:
«Jeg vet ikke om dere skjønner hvilken belastning dette har vært og hvor stort tap det har påført meg. Signerte investorer trekker seg, avtaler blir sagt opp, lån blir sagt opp, renter blir økt.
Tapene mine er enorme og dessverre farger dette dommere. Eller som en dommer skrev, journalister skriver ikke noe hvis det ikke er hold i det. Samfunnet tror at journalister vil fremme saker objektivt. Når da en ikke gjør det, så er det veldig skadelig for de som blir rammet.
Jeg mistet et byggelån, 2 investorer som det var avtalt at skulle tre inn i mine prosjekter trakk seg. Jeg har måttet gjennomgå (...) prosesser av advokater i nye settinger. Jeg er bannlyst hos bankene osv osv.
Tapene mine er i størrelsesorden minst 20 millioner.»
Forsøk på minnelig løsning
Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.
Mediets svar
Finansavisen bestrider brudd på Vær Varsom-plakaten, og fremholder at klager har utelatt en helt sentral e-post som viser hva som faktisk skjedde før publisering av den første artikkelen:
«Rieber-Mohn ble kontaktet for å få anledning til å forklare seg, han ga omfattende kommentarer, ba om sitatsjekk, fikk sitatene skriftlig flere timer før deadline, gjennomgikk dem, returnerte sitatsjekken og fikk den uttrykkelig markerte korrigeringen hensyntatt.
Påstandenomathanirealitetenikkefikkanledningtilåimøtegåkritikken,harderforliten støtte i den samtidige dokumentasjonen», skriver avisen.
Rieber-Mohn ble kontaktet nettopp for å få kommentere kritikken, anfører redaksjonen, og skriver:
«Finansavisen forsøkte først å kontakte Rieber-Mohn på telefon. Da han ikke svarte, sendte journalisten SMS kl. 10.36. Her ble temaet konkretisert: konfliktene rundt Vardeheimveien 18, politianmeldelser, overføring av tre boliger til Ma Bolig og den tilsvarende problemstillingen i Skien Panorama. Journalisten skrev uttrykkelig at han ønsket å vite ‘hvorfor det er gjort og hva dere tenker’.
Det er vanskelig å se hvordan formålet kunne vært tydeligere: Rieber-Mohn ble kontaktet fordi Finansavisen ønsket hans forklaring før publisering.
Det ble deretter en lang telefonsamtale. Rieber-Mohn ba om sitatsjekk. Det fikk han.
Allerede kl. 12.37 sendte Finansavisen en omfattende sitatsjekk. Journalisten skrev dessuten: ‘Jeg har ikke fått noen til å angripe deg. Hvis jeg får det eller det er andre angrep gir jeg deg beskjed.’
Dette er ikke opptreden fra en journalist som forsøker å frata en kilde muligheten til å svare. Det viser det motsatte
(...)
Kjernen i klagen synes å være at Rieber-Mohn mener Finansavisen ikke kunne bruke uttalelsene fordi han i telefonsamtalen hadde tatt forbehold om sitering.
Men det videre hendelsesforløpet kan ikke ses bort fra.
Klokken 15.23 – nesten tre timer etter at sitatene var sendt – skrev Rieber-Mohn at han skulle komme med noe ‘litt senere’, og erklærte samtidig kategorisk: ‘Men dette får du ikke i avisen i morgen.’
Dette er et sentralt punkt.
En kilde kan selvfølgelig korrigere sitater, påpeke faktiske feil og forklare sitt syn. Men en kilde kan ikke ensidig bestemme om eller når en redaksjon skal publisere en sak.
Redaktøransvaret og publiseringsbeslutningen ligger hos redaksjonen.»
Videre mener Finansavisen at det er oppsiktsvekkende at klager har unnlatt å ta med eposten han sendte redaksjonen kl. 15.56 den 6. januar etter at han hadde fått sitatene til gjennomlesing:
«I denne e-posten returnerte Rieber-Mohn sitatsjekken. Han hadde særskilt markert en konkret formulering med kommentaren ‘(jeg må ta ut dette, det gjelder ikke her.)»’. Denne korrigeringen ble hensyntatt av Finansavisen.
E-posten er sentral fordi den dokumenterer at Rieber-Mohn faktisk mottok sitatene, gjennomgikk dem og returnerte sitatsjekken før publisering. Dette står i klar kontrast til inntrykket som skapes i klagen av at han ikke fikk noen reell mulighet til å korrigere eller imøtegå.
(...)
Det er den samtidige dokumentasjonen som må være avgjørende – ikke klagers etterfølgende karakteristikk av telefonsamtalen.
(...)
Rieber-Mohn forsto at saken skulle publiseres. Han fikk sitatene. Han gikk inn i dem. Han justerte dem.
At han samtidig ønsket at saken ikke skulle publiseres, kan ikke omgjøre en gjennomført sitatsjekk til manglende samtidig imøtegåelse.»
Finansavisen kan ikke se at klager sannsynliggjør brudd på VVP 3.2, om faktasjekk:
«Klager bestrider Finansavisens journalistiske fremstilling og har sterke meninger om både journalistenskilderogmotivasjon.Deterikkedetsammesomatopplysningeneeruriktige (...)»
Redaksjonen ser at klager reagerer sterkt på overskriften«Jegmåværeendårligkriminell», og skriver:
«Men klager bestrider ikke at han faktisk brukte formuleringen. Tvert imot skriver han selv i klagen at han sa dette som ledd i argumentasjonen for at transaksjonen ikke kunne være kriminell når han selv tapte penger.
Den samme argumentasjonen fremgår av sitatmaterialet: Rieber-Mohn viste til at det var gitt bud på 7,7 millioner kroner på én leilighet, at Ma Bolig hadde overtatt gjeld, og konkluderte med at han i så fall måtte være ‘en dårlig kriminell’ fordi han tapte penger.
Overskriften er dermed ikke en karakteristikk Finansavisen har funnet på og tillagt Rieber-Mohn. Den bygger på hans egen formulering og gjengir poenget i hans eget forsvar mot mistanken som omtales.
Hvis Rieber-Mohn i ettertid angrer på formuleringen eller mener den ble for belastende som overskrift, innebærer ikke i seg selv et presseetisk brudd. I dette tilfellet ble sågar sitatet som er brukt i overskriften sendt tilbake og stående urørt av Rieber-Mohn i forbindelse med sitatsjekken.
(...)
Finansavisen har forståelse for at Rieber-Mohn kan oppleve omtale av kritikkverdige forhold som belastende.
Men PFUs vurdering kan ikke bygge på hvor ubehagelig en publisering oppleves. Den må bygge på om Finansavisen oppfylte sine presseetiske plikter.»
Replikk fra klager og mediet
Klager:
«Jeg sa til Steinar Grini da samtalen startet: ‘du kan ikke sitere meg…’ + noe om at han bare vrir til det verste og at han skal få en bakgrunn slik at han forstår at forståelsen hans er feil.
Jeg fikk et ok på det. Jeg skulle forklare bakgrunnen slik at han skjønte at det han kom med var feil.
Steinar Grini har vel ikke tenkt til å snakke usant og si at det ikke ble sagt? Han kan jo bare høre på opptaket sitt av samtalen. Det er 100% sikkert at det var åpningen på samtalen.
Videre:
I ingressen står det Boliger til 27 mill. tatt ut for 0:
Alle som leser det, tenker at jeg har tatt ut verdier på 27 millioner, det står jo der. Men Steinar Grini vet at det ikke skjedde. En gjenstand med verdi 1 million og 1 million i heftelser har i sum 0 verdi. Verdi var rett over 23 mill og gjelden var rett over 23 mill. Da kan det eksempelvis stå, Boliger til 23 millioner tatt ut for 23 millioner.
(...)
Ingressen må endres til Boliger til 23 millioner tatt ut for 23 millioner, det selger kanskje ikke så mange aviser, men det er sant.
Overskriften må fjernes, det ble sagt vel vitende om at det ikke var et intervju.
Hvis man går inn på mailen fra meg til Steinar Grini, så ser man at jeg har endret på ganske mange ting, dette visste Steinar Grini, men det var kun det i rødt han endret. Men uansett så var hele grunnlaget for samtalen at han ikke kunne sitere meg, jeg skulle kun gi han bakgrunnen slik at han skjønte at historien ikke var slik han prøvde å legge det frem.
Det var ikke et intervju, men Steinar Grini gjorde det om til et intervju uten å fortelle meg det.»
Finansavisens sluttreplikk:
«Rieber-Mohns replikk endrer etter Finansavisens syn ikke saken. Tvert imot tydeliggjør den det sentrale spørsmålet: Klager forsøker i ettertid å etablere et premiss om at telefonsamtalen 6. januar ikke var et intervju, og at uttalelsene hans aldri kunne brukes.
Det premisset er feil, og det har ikke støtte i det dokumenterte hendelsesforløpet.
(...)
Finansavisen fastholder at dette var et intervju. Finansavisen hadde gjort det tydelig for Rieber-Mohn i forkant at vi ønsket å gi ham tilsvar i saken, han ga kommentarene, ba om sitatsjekk og fikk sitatsjekk.
(...)
Rieber-Mohn tar i replikken for første gang uttrykkelig opp at han gjorde flere endringer i teksten, og skriver at Finansavisen ‘kun’» endret det som var markert i rødt.
Finansavisen vil derfor presisere hva som skjedde.
Da Rieber-Mohn returnerte sitatsjekken, fulgte det ingen beskjed om at han hadde foretatt en rekke andre endringer i den svarte teksten, og heller ingen beskjed om at sitatene ikke kunne brukes.
Derimot hadde han særskilt markert én konkret passasje i rødt, og skrevet ‘(jeg må ta ut dette, det gjelder ikke her.)’
Det var denne endringen som visuelt og uttrykkelig fremsto som Rieber-Mohns korrigering. Det var ingen signaler som tydet på at det var gjort andre endringer, men den tydelige og synlige endringen ble hensyntatt av Finansavisen.
At Rieber-Mohn også hadde foretatt umerkede endringer direkte inne i den øvrige teksten, uten å gjøre Finansavisen oppmerksom på dette, ble ikke fanget opp. Når han samtidig valgte å særskilt markere én endring, var det naturlig å oppfatte nettopp denne som korrigeringen han ønsket gjennomført.
Dette er uansett noe helt annet enn klagers hovedpåstand om at han ikke fikk sitatsjekk eller noen reell anledning til å korrigere. Han fikk sitatsjekken. Han arbeidet med den. Han returnerte den.
Det er også påfallende at Rieber-Mohn ikke gjorde de øvrige endringene til noe poeng i selve PFU-klagen, selv om han der uttrykkelig skrev at han hadde ‘skrevet om teksten noe’. Først etter at Finansavisen i sitt tilsvar la frem den e-posten klager selv hadde utelatt fra sitt omfattende vedleggsmateriale, gjør han dette til et eget poeng.
Det endrer ikke spørsmålet PFU skal ta stilling til: om han fikk en reell mulighet til å svare på kritikken. Det gjorde han.»