PFU-sak 25-236Lene Cathrin Ellingsen mot Lofotposten

Klager er søster til en av de omkomne i ulykken. Hun mener artikkelen skaper et mistenkelig bilde av at den avdøde, som ikke kan forsvare seg, og at ryktestrømmen flyttes over på ham. Artikkelen gjengir den ene sjåførens opplevelser, men inneholder formuleringer som antyder skyld i ulykken, anfører klager, som viser til at politiet fremdeles etterforsker saken og at det ikke foreligger noen konklusjoner.

«For oss nærmeste pårørende oppleves dette som en ekstra stor belastning, utover sorgen vi allerede står i. Min bror fremstilles indirekte som ansvarlig, uten mulighet til å forklare seg. Det føles dypt urettferdig at hans minne farges av påstander som blir stående uimotsagt i offentligheten», anfører klager. Hun mener også at vinklingen virker desto sterkere i et lite lokalsamfunn, der alle vet hvem som var involvert, og opplever at omtalen bidrar til mer spekulasjon, ikke mindre.

Klager anfører brudd på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

• VVP 3.2, om kildekritikk og opplysningskontroll:
  Artikkelen baserer seg i stor grad på én kilde, uten å stille kritiske spørsmål eller balansere fremstillingen med andre opplysninger, skriver klager. Hun mener at dette gir en ensidig og ubalansert fremstilling av hendelsen.
• VVP 4.1, om saklighet og omtanke:
  Klager anfører at publiseringen mangler nødvendig omtanke, og at vinklingen gir inntrykk av at avdøde bar skyld. Det er verken saklig eller hensynsfullt å presentere saken på en måte som skader avdødes ettermæle, skriver hun.
• VVP 4.5, om forhåndsdømming:
  «Artikkelen formidler en parts opplevelse som peker på avdøde som skyldig i ulykken. Dette skjer mens saken fortsatt er under etterforskning, uten at fakta er avklart», skriver klager.
• VVP 4.6, om hensyn til pårørende:
  «I en tid med dyp sorg opplever vi omtalen som en tilleggsbelastning. Artikkelen gir inntrykk av at vår bror er å klandre, uten omtanke for at vi som er etterlatte sitter igjen alene med sorgen og ryktespredningen», anfører klager.
• VVP 4.7, om identifisering:
  Slik klager ser det, var de involverte lett identifiserbare i en liten lokalavis, selv om de ikke omtales med navn. «Når det samtidig antydes skyld, blir avdøde indirekte mistenkeliggjort i lokalsamfunnet.»
• VVP 4.14, rett til samtidig imøtegåelse:
  Artikkelen publiseres uten at noen på vegne av avdøde eller hans nærmeste fikk mulighet til å imøtegå påstander som rammer den avdøde, anfører klager. Hun mener dermed at den overlevendes fremstilling blir stående uimotsagt.

Lofotposten avviser brudd på god presseskikk. Avisen erkjenner at omtale av ulykker smerter de pårørende, og at den forstår deres reaksjon. «Samtidig må vi gjøre selvstendige vurderinger, og veie ulike hensyn opp mot hverandre. Både når vi vurderer om noe skal publiseres, og hvordan», skriver avisen.

I håndteringen av alvorlige ulykker, oppgir Lofotposten at det ikke finnes noen som avisen tenker mer på, enn dem som er direkte berørt, både involverte og pårørende. Videre skriver avisen at det som gjøres i dekningen skal være korrekt, respektfullt håndtert og presentert. «Vi er påpasselige med å hindre for tidlig identifisering gjennom våre bilder og rapportering fra ulykkessted og hendelser».

Den aktuelle ulykken fremsto som en mulig dødsulykke allerede i første melding fra politiet, oppgir avisen. Den er tidlig på stedet med erfarne journalister/redaktører, og avventer å publisere informasjon om at det er en dødsulykke før politiet har informert pårørende og bekreftet utfallet offentlig. Avisen beskriver informasjonsbehovet som stort, men at den tar hensyn ved å publisere et oversiktsbilde tatt med drone, der de to mest skadde bilene er dekket av presenning. Videre oppgir redaksjonen at den har jobbet med å skaffe best mulig grunnlag og oversikt, for å kunne ta vurderinger. «Metodisk og presseetisk er vi der vi ønsker å være ved slike dramatiske hendelser: I en situasjon hvor vi vet mer, og har hentet inn mer materiale, enn vi publiserer. På denne måten har vi et bredere grunnlag å ta presseetiske og publisistiske vurderinger», skriver avisen.

Den anfører videre at det kom svært lite informasjon fra politiet, som opplyser at det er fordi tidlig å si noe om årsak til ulykken, og at ingen har status som mistenkt. Navn på de to omkomne offentliggjøres tre dager etter ulykken. Avisen etterspør pårørendekontakt, men skriver at politiet ikke vil oppgi det.

Når avisen ikke publiserer flere saker basert på informasjonen som kommer fra politiet, handler det både om saklighet og omtanke og hensynet til hvordan det kan virke på ofre, pårørende og andre involverte, anfører avisen. Den oppgir å motta informasjonen stykkevis, og at den ikke har nok ny informasjon til å forsvare publisering av en ny sak, av hensyn til de pårørende. «Informasjonsbehovet og ønske om å vise at Lofotposten følger opp saken ved å stille spørsmål til politiet, veies opp mot dette. Hensynet til de etterlatte og pårørende tillegges størst betydning», skriver avisen.

Slik redaksjonen ser det, medførte politiets passivitet, og mangel på konkret informasjon, at det oppsto et stort rom for rykter og spekulasjoner i den konkrete saken. Den overlevende etter ulykken måtte kjempe mot en rykteflom, anførte avisen, og oppgir at hun ville stanse ryktene ved å fortelle sin historie. Avisen anfører at det er pressens rett og plikt å informere, også når politiet er tause. Sjåføren av den andre bilen, som blir intervjuet, «er en av få, kanskje den eneste, som kan fortelle hva som skjedde da tre biler kolliderte i 80-sonen». Lofotposten tar derfor et valg om å gi henne plass til å fortelle. Slik avisen ser det, forteller hun om ryktene og hendelsesforløpet, uten å si noe om årsaken til ulykken.

Videre mener Lofotposten at intervjuobjektet gjør det politiet ved andre ulykker har gjort: «Sier de vonde, men nødvendige tingene» og går ut mot rykter. «Det er hun som offer som må ta den kampen», skriver avisen. Den viser til at intervjuobjektet selv klargjør forutsetninger, motiv og tar nødvendige forbehold, når hun uttaler at «vi må selvsagt vente til politiet har konkludert», «saken er jo ennå under etterforskning» og «jeg vil på ingen måte snakke negativt om de to som omkom, men for meg var det ingen tvil om hvilken bil som forårsaket ulykken».

Avisen oppgir at den har grunn til å tro på fortellingen hennes: Den er sammenhengende og sammenfaller med skadene på og plasseringen av bilene. «Hennes beskrivelse av hendelsesforløpet vurderes og kontrolleres opp mot bilder fra stedet og opp mot våre egne vurderinger», anfører avisen. Den mener at det, i sakens brutalitet, heller ikke er noen som kan gi tilsvar på hennes fortelling. Først etter publiseringen, delte politiet sin hovedteori, skriver avisen. At bilen «med de omkomne har kommet delvis over i motsatt kjørefelt».

Lofotposten erkjenner at enhver omtale av en ulykke som denne, vil være en belastning, og viser forståelse for de pårørendes reaksjoner. Samtidig mener avisen at det ikke kan være slik at politiets taushet legger begrensninger på hva mediene skal omtale. «Pressen gjør en selvstendig jobb og selvstendige vurderinger basert på åpne og lukkede skriver», og anfører at det er det avisen har gjort i denne saken. Den mener det ville vært feil å holde tilbake de deler av intervjuet som gikk på hendelsesforløpet.

«Saken kunne inneholde en setning om at politiet ikke vil si noe. Samtidig var vi, før publisering, bevisste på at det ikke skulle framkomme som om politiet skulle ‘godkjenne’ hennes fortelling. Dette skulle være hennes fortelling. Og hun tar, som kilde, nødvendige forbehold», skriver avisen.

Klager har ikke mer å tilføye, og tilsvarsrunden er avsluttet.