PFU-sak 25-198Runar Nordli-Olsen mot Avisa Oslo

Omtalte personalsjef og daværende deleier av restauranten opplevde at publiseringen medførte et omfattende omdømmetap og en sterk personlig belastning. Han karakteriserte omtalen som et karakterdrap, og anførte brudd på følgende i Vær Varsom-plakaten (VVP):

• VVP 3.2: om kildekritikk
• VVP 3.3: om premisser
• VVP 3.7: om uriktig gjengivelse av uttalelser
• VVP 4.1: om saklighet og omtanke
• VVP 4.4: om misvisende overskrift og ingress
• VVP 4.13: om rettelse
• VVP 4.14: om samtidig imøtegåelse
• VVP 4.15: om tilsvar
• VVP 4.17: om redigering av kommentarfelt

Slik klager så det, ble han i artikkelen omtalt som personlig ansvarlig for handlinger som enten var styrelederens ansvar eller som ble fremstilt uriktig. Han anførte at AO hadde tilgang til dokumentasjon som ga et annet bilde av saken, men at redaksjonen unnlot å bruke dette. «Dermed ble opplysningene ikke kontrollert opp mot tilgjengelige andre kilder som ville korrigert historien ytterligere», anførte klager.

Dokumentasjonen klager mente avisa skulle tatt hensyn til var blant annet et lydopptak fra klagers sluttmøte med arbeidstakeren, der hun sa at «saken er ‘case closed’ og at hun ikke vil si noe stygt om bedriften», og e-poster «som viser at feilen var til hennes fordel».

Etter klagers syn ble også premissene for intervjuet endret, fordi AO skal ha opplyst at saken skulle handle om «hvordan det var å jobbe hos [bedriften]», mens omtalen endte med det klager opplevde som et personlig fokus på ham som «truende».

Ifølge klager fikk han tilsendt «svært ladede spørsmål som tilsynelatende bygget på ensidig dokumentasjon», og han ble «ikke forelagt alle dokumentene som ble lagt til grunn».

Med hensyn til påstander klager anførte at han ikke ble forelagt, viste klager blant annet til følgende: «Det bla tatt lydopptak av møtet og sjefen ville at hun skulle signere en sannhetserklæring.» For øvrig viste klager til at flere av hans svar ble kuttet og omformulert slik at nyansene forsvant.

Etter klagers syn var overskriften og ingressen misvisende og insinuerte at han på utilbørlig måte «truet» en 19-åring, noe han anførte ikke hadde rot i virkeligheten: «Journalisten har ikke bare unnlatt å forelegge meg hele grunnlaget – han har i tillegg tilskrevet meg utsagn jeg aldri har fremsatt», skrev klager, som også anførte han fikk «svært kort tidsfrist til å svare på et stort antall komplekse spørsmål». Klager innvendte derfor at han heller ikke ble gitt reell mulighet til samtidig imøtegåelse.

Han argumenterte for at AO utelot kontekst, la ord i munnen på ham og ga en uriktig gjengivelse av hva han hadde skrevet. Blant annet viste klager til at journalisten skrev at klager hadde svart arbeidstakeren «med trusler om å anmelde henne for ‘ærekrenkelse og falske anklager’, dersom hun ikke trakk sine uttalelser». Klager siterte hva han hadde skrevet og anførte: «Jeg knytter aldri politianmeldelse til et krav om at hun ‘må trekke uttalelsene sine’. Jeg skriver at anmeldelse kun vurderes dersom grunnløse anklager fortsetter.» Klager fremholdt også at den faktiske bakgrunnen for den juridiske orienteringen var at arbeidstakeren hadde fremsatt alvorlige anklager om lønnstyveri og utpressing. Han viste videre til at han var en «budbringer» på vegne av selskapet, og at det var styrelederen som hadde ansvaret for kontraktsinngåelsen og lønnskjøringen. Denne vesentlige konteksten, inkludert at styrelederen aldri ble kontaktet, ble utelatt.

Klager påpekte også at det heller ikke kom frem at konflikten gjaldt et lite beløp, rundt 4000 kroner, at feilen i kontrakten var til arbeidstakers fordel, at hun fikk fullt oppgjør, og at hun ble tilbudt det uomtvistelige beløpet umiddelbart. Klager anførte: «Hun ‘vant ikke frem’ – jeg valgte å løse det uten å eskalere ved å godta det hun trodde hun hadde signert – ikke det hun faktisk hadde signert.»

Videre reagerte klager også på ordvalg i publiseringen, som for eksempel at avisa skrev at han «mente», når han «orienterte». Slik klager så det, ble det også fremstilt som at han ba arbeidstakeren «dokumentere hvorfor hun sa opp» og «motbevise hennes opplevelser». Klager påpekte: «Dette er feil – jeg ba om dokumentasjon for enkelte påstander (f.eks. at hun ikke fikk betalt for møter eller pauser) (…) Det hun ble bedt om å dokumentere – som hun selv omtalte som ‘dårlige erfaringer‘– var anklagene sine rettet mot [styreleder] og bedriften.»

Slik klager så det, feilplasserte avisa bevisst ansvaret på ham. Han opplyste at hans rolle var begrenset til «et passivt personalansvar og å følge opp kommunikasjon på vegne av selskapet». «Jeg videreformidlet kun svar jeg fikk fra styreleder når han ble anklaget, og brukte konsekvent ordet ‘vi’ for å fremstå samlet i e-postene», understreket klager. Klager uttrykte forståelse for at arbeidstakeren rettet kritikken som hun gjorde, men mente AO hadde et ansvar for å kontakte styreleder.

For øvrig anførte klager at AO brøt VVP 4.17 ved å tillate hets og boikott-oppfordringer mot ham i kommentarfeltet, mens hans eget saklige tilsvar ble slettet.

Avisa Oslo (AO) avviste brudd på god presseskikk, og fremholdt at saken omhandlet en prinsipielt viktig sak, om avslutningen av en ung arbeidstakers første arbeidsforhold.

Avisa avviste også at omtalen innebar et karakterdrap. Slik avisa så det, ga klagen inntrykk av at «omtalen har vært av en helt annen karakter enn det den beviselig har vært». Avisa anførte at påklaget publisering handlet om en vanlig nyhetssak der bedriften, gjennom personalansvarlig (klager), fikk en grundig og fullstendig mulighet til å imøtegå alle beskyldninger, og uten at svarene ble tatt ut av kontekst. AO understreket også at klager ikke ble avbildet og heller ikke omtalt i tittel eller ingress.

Etter avisas mening var det full dekning for overskriften og påstanden om trusler. AO viste til hva klager skrev i en e-post til arbeidstakeren (en e-post som var vedlagt klagen): «Uten slik dokumentasjon vil vi anse disse påstandene som grunnløse, og vi vil vurdere juridiske tiltak dersom du fortsetter å fremsette alvorlige anklager uten bevis.»
Og: «Juridiske tiltak: Vi vurderer politianmeldelse for ærekrenkelse og grunnløse anklager dersom dette fortsetter.»

AO argumenterte: «Det er egnet til å fremme frykt og fungerer i konteksten av Nordli-Olsens epost som en forventning om at det vil bli anmeldt dersom hun [arbeidstakeren] ikke endrer sitt syn på bedriften, altså er det en trussel. Epostens innledning, selve konteksten for setningen, fungerer også som dokumentasjon på hvorfor dette både ble oppfattet som og faktisk må leses som en trussel og ikke som vennligsinnet informasjon. I starten av eposten heter det: “Vi har mottatt din siste e-post og ser det som nødvendig å gi en svært streng tilbakemelding. Dine handlinger, påstander og unnlatelser har skapt betydelige utfordringer for oss som arbeidsgiver og for dine kolleger. Alvoret i denne situasjonen kan ikke understrekes nok. Dette er en siste oppfordring til å rette opp i dine handlinger, etterleve dine juridiske forpliktelser og møte opp til innkalt møte”.»

Videre viste avisa til at klagers budskap ble spisset ytterligere i en senere e-post til arbeidstakeren. Det er denne formuleringen avisa siterte fra i publiseringen, opplyste avisa. Der het det: «Dersom slike falsker anklager fortsetter, vil vi være nødt vil å politianmelde deg for ærekrenkelse og falske anklager.» AO anførte også at klager i samme epost skrev: «Dette er ditt siste varsel før vi går videre med en politianmeldelse og eskalerer saken.»

AO understreket at klager fikk svare på dette og ble gjengitt som følger i publiseringen:
«- Når alvorlige beskyldninger rettes mot selskapet, må man informere om at dette kan få juridiske følger. Vurderingen ble gjort ut fra den signerte kontrakten som forelå. Orienteringen var ikke ment som en trussel, men som et forslag til løsning. Selskapet ønsket en rolig avslutning, sier han.»

Slik AO så det, fikk klager altså muligheten til å svare på alle påstander, premissene var også tydelige, og han fikk god tid til å svare; og han svarte også 16 timer før den satte fristen. Avisa argumenterte dessuten for at det var klager som var den relevante representanten for imøtegåelse/tilsvar, da han, i kraft av sin rolle som deleier og personalansvarlig, hadde all kontakt med arbeidstakeren etter oppsigelsen.

AO påpekte: «Sakens tema var å gå inn i prosessen som fulgte i etterkant av Ingeborgs oppsigelse. Det er dette som er de reelle kritikkverdige forholdene som reportasjen løfter. I epostdialogen og møtet som er tema for Avisa Oslos omtale, var det Nordli-Olsen i kraft av sin rolle som personalansvarlig som hadde kontakten med Ingeborg (…) Dermed var det også han som var den relevante eier/leder (…) for tilsvar i denne konkrete saken.»

AO mente også det ble tatt tilstrekkelig forbehold i fremstillingen.

Når det gjaldt beløpet som konflikten omhandlet, anførte AO at dette gjorde arbeidsgiverens juridiske og formelle kommunikasjon og maktbruk enda mer uforholdsmessig, og at en omtale av dette ville ha fungert motsatt av det klager anførte i sin klage. «Det er vanskelig å forstå at denne maktbruken fra arbeidsgiver overfor arbeidstaker henger sammen med størrelsen på beløpet det var uenighet om. Derfor var beløpets størrelse med på å styrke, ikke svekke, Avisa Oslos redaksjonelle vurdering av at Ingeborgs erfaringer med arbeidsgiver etter at hun hadde levert sin oppsigelse hadde offentlighetens interesse», anførte AO.

AO opplyste at den etter publisering gjorde noen endringer for å imøtekomme klager, som å endre «personalsjef» til «personalansvarlig» ett sted, og «sjef/sjefen» til «personalansvarlig» tre steder, samt å endre «sier Runar» til «sier Nordli-Olsen».

Med hensyn til klagers forsøk på å poste sin PFU-klage i kommentarfeltet, opplyste avisa at den ble slettet fordi det brøt med ønsket form, og at den inneholdt nye påstander som krevde samtidig imøtegåelse. Når det gjaldt det klager anså som hetskommentarer, mente avisa at det handlet om kommentarer som er innenfor det akseptable ytringsrommet, og som en eier av en restaurant som selv har søkt oppmerksomhet i en rekke avisartikler må tåle. Avisa forklarte at den senere likevel valgte å stenge hele kommentarfeltet for å vise ekstra varsomhet.

Klageren sto fast på at omtalen innebar et karakterdrap. Han argumenterte slik: «Når en redaksjon endrer tema, legger konfliktvinkling på en administrativ sak, navngir en privatperson og presenterer e-poster løsrevet fra kontekst for hundretusener av lesere – da går det langt utover ordinær nyhetsformidling. Kombinasjonen av sitater utav kontekst, en dramatisk tittel, personfokus og ensidig kildebruk gjør at artikkelen samlet sett skaper et inntrykk av meg som truende og upålitelig. Det styrkes også med at de ikke har vært i kontakt med da/nåværende eier og styreleder. Dette er ikke en utilsiktet virkning – det er resultatet av dramaturgiske valg som former publikums oppfatning.»

Slik klageren så det, ble setningen som ble brukt som «bevis på trussel» tatt ut av sammenheng og presentert «uten delen som viser at formålet var å rydde opp i et arbeidsforhold på saklig måte». Klager anførte: «Jeg fikk aldri se hvordan [setningen] skulle brukes og hadde dermed ingen reell mulighet til samtidig imøtegåelse.»

Klager avviste også at arbeidstakeren ble truet. Klager anførte at hun derimot ble orientert om at «uriktige anklager om lønnstyveri kunne få juridiske følger – en legitim og saklig opplysning». Etter klagers syn var han helt transparent i sine svar, men AO utelot dokumentasjon som viste at konflikten var løst i minnelighet og at arbeidstakeren faktisk fikk 4000 kroner mer enn hun hadde krav på. Klageren viste også til at avisa unnlot «å lytte til lydopptaket som viser at arbeidstakeren sier at hun ‘satte pris på måten jeg kommuniserte på». Det var dessuten feil å fremstille det som at lønnen ble forsinket.

Videre anførte klager at AO forsøkte å svekke hans troverdighet ved å trekke inn irrelevante hendelser i tilsvaret, og antyde at han var vant til medieomtale, noe klager beskrev som både usant og uetisk. «Når et medium tyr til karakteristikker fremfor presseetiske vurderinger, viser det svakhet i stedet for redelighet», innvendte klager.

For øvrig opplyste klager at det var feil av AO fortsatt å hevde at han er eier av bedriften, «til tross for at de flere ganger er blitt informert om det motsatte». Klager konkluderte: «AO velger bort faktasjekk når det ikke gagner deres narrativ, og erstatter dokumentasjon med dramaturgi. (…) Når en redaksjon velger fortelling foran fakta, rammer det ikke bare én person, men hele tilliten mellom presse og samfunn. Dersom AOs praksis blir stående som akseptabel, lærer man at det lønner seg å forenkle og overdrive – og da ender samfunnet med ‘ingen kommentar’. Slik dør åpenheten i resignasjon.»

Avisa Oslo anførte i sin sluttreplikk: «Det ligger som et underliggende premiss for svært mye av klagers kritikk at han mener dette er - eller skulle ha vært - en reportasje om en lønnskonflikt. Avisa Oslo mener derimot at det ikke er en sak om lønnskonflikten, men om avslutningen av en ung arbeidstakers første arbeidsforhold.»

Avisa opplyste at den gikk flere runder før den bestemte seg for å gå videre med saken, etter å ha kommet i kontakt med arbeidstakeren som ønsket å fortelle sin historie: «Samtidig la hun fram dokumentasjon som viste at hun utvilsomt hadde hatt et svært tøft første møte med arbeidslivet, og det er ikke så ofte at unge arbeidstakere vil la seg intervjue om sine erfaringer. Vi mente derfor at hennes historie kunne ha offentlighetens interesse.»

AO forklarte videre om prosessen før publisering: «Da vi hadde besluttet hvilke deler av det omfattende saksgrunnlaget som vi ville intervjue Ingeborg om, ga vi henne deretter beskjed om at vi ikke ville publisere en sak uten at hun sto åpent fram med navn og bilde. Bedriften er så liten at hun som varsler uansett ville være kjent for bedriften, og vi fant ikke at det var gode nok argumenter for å intervjue henne anonymt i denne saken.

Da alle disse forhold var avklart, kontaktet vi Runar Nordli-Olsen på epost som (…) hadde hatt all kontakt med Ingeborg etter at hun sa opp jobben. Han fikk spørsmål som ga ham muligheten til å imøtegå alle påstander i det intervjuet vi hadde gjort. Etter at vi mottok hans svar på mail, hadde vår reporter deretter en lang samtale på telefon med Nordli-Olsen der han fikk ytterligere mulighet til å besvare spørsmål og komme med sine perspektiver på sakskomplekset.»

Etter AOs syn fikk klager derfor god mulighet til å svare, og avisa påpekte at ingen kilder har krav på å bli gjengitt i sin helhet, og at det er redaksjonen som må avgjøre hva som endelig publiseres.

Videre avviste avisa at saken ble presentert for «hundretusener av lesere», slik klager antok. Artikkelen er plusset og lest av i underkant av 3000 abonnenter, opplyste AO.

AO avviste også påstanden om personfokus på klager, og understreket at han ikke er intervjuet som privatperson, men i kraft av den rollen han hadde som representant for bedriften i all kommunikasjon etter oppsigelsen. Avisa la til at han sto oppført som eier av 50 prosent av aksjene og var styremedlem da saken ble skrevet, og var dermed den relevante representanten.

Når det gjaldt klagers anklage om at AO i tilsvaret brukte irrelevante forhold for å svekke hans troverdighet, viste avisa til at dette var med for å synliggjøre at klager, ifølge AO, tar ting mer personlig enn det er grunnlag for. AO skrev dessuten: «Lignende observasjoner fra den originale klagen gjorde at vi endret vårt syn på åpent kommentarfelt under artikkelen. Det ble synlig for oss at kritikk i dette tilfellet ville oppleves mer personlig og som en større personlig belastning enn man normalt forventer i saker der bedriftseiere/driftere av en restaurant skal imøtegå kritikk mot bedriften. Derfor stengte vi kommentarfeltet for å vise ekstra varsomhet overfor klager[.]»